Hvorfor Dødehavet skal være på toppen av hver skjønnhetsjunkies reiseliste

Jeg er en innfødt Floridian som ble New Yorker som avskyr havet. Jeg er ikke en fan av solen, havdyrene eller strandlivet generelt, og det er derfor det er rart at den mest livsforandrende, åndelige og spa-lignende opplevelsen jeg noensinne har funnet sted på sandstrender nær en kropp av vann. Det var imidlertid ikke ved en strand - det var ved Dødehavet i Israel.

Fordi jeg hadde hørt om Dødehavet i årevis - fra naturfagskurs til hebraisk skole - hadde jeg alle slags forutinntatte forestillinger om hvordan opplevelsen ville bli. Jeg forestilte meg at det ville være noe som strendene jeg vokste opp på og deltok hjemme i Fort Lauderdale: overfylt, høyt og avslappende bare hvis jeg fikk servert alkohol. Jeg visste at jeg ville flyte i vannet på grunn av den høye saltholdigheten, men det var stort sett alt jeg var sikker på. Forloveden min, selv om jeg var født og oppvokst i Israel, hadde bare vært på sjøen en gang som et lite barn, så vi hugget ut to dager i løpet av uken i Israel i august i fjor for en romantisk ferie ved den saltede bredden.